Rekruttere og beholde – det ene ikke uten det andre!

VG hadde i dag en interessant artikkel som fanget oppmerksomheten min.

Der er det flere utdanningsinstitusjoner som peker på flaskehalsen når det gjelder å utdanne nok sykepleiere, nemlig praksisplasser i primærhelsetjenesten, altså sykehjem, som er den første praksisperioden sykepleierstudenter skal ut i. Russ 2020 har lagt merke til applausen vi har fått i det siste, og rekordmange søker seg til utdanninga. Kanskje ikke så rart, for å gå på sykepleien er jo et kinderegg av et studium – halvparten av studiet er faktisk i praksis. Denne kombinasjonen elsket jeg når jeg studerte, og det gikk ikke mange månedene som nyutdannet, før jeg på en nattevakt hadde med meg en student. En natt jeg aldri glemmer, forøvrig, men det er annen historie.

Men så lenge det lekker i andre enden, må andre tiltak også på plass. Arbeiderpartiets Tuva Moflag er på ballen i denne artikkelen, og sier at for kommunehelsetjenesten sin del må finansieringsordninger på plass, og at man også i primærhelsetjenesten må ha plikt til å ta i mot studenter, slik spesialisthelsetjenesten har.

Et retorisk spørsmål i denne sammenheng: Får man flere gode praksisplasser om man gjør det til en plikt å ta i mot? Er det finansieringen som først og fremst sørger for at det er nok praksisplasser når studentene skal ha sine 12 uker i sykehuspraksis? Finansiering er selvsagt noe man ikke kommer utenom – men for meg som har vært «praksisansvarlig sykepleier» på en sengepost, og som har jobbet en stakket stund som praksisveileder på høgskole, er jeg litt usikker på hvordan denne finansieringen blir brukt til å skape kvalitet i praksis, når man altså sier at sykehuspraksisene er finansiert. For det er bare det, at tid tid, og kompetanse på veiledning, ikke kommer av seg sjøl på sykehuset heller.

I grunnen opplever jeg ikke «på gulvet» i primærhelsetjenesten, den store forskjellen i hvordan vi tar i mot studenter. Kapasiteten er vel så knapp på sykehus som på sykehjem – Det er uansett en ressurs som er viktig for å få en god praksis, og det er en sykepleier som kan og som vil veilede. Knapphet på sykepleiere har vi begge steder, men det gjør det kanskje noe lettere at på sykehus er det mindre av annet personell på de fleste somatiske avdelinger. I psykiatrien, og i kommunehelsetjenesten, er det kanskje større grad av annet personell på gulvet, feks vernepleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte.

Finansieringen i høgskolesystemet må endres. Og NSF sitt landsmøte i fjor vedtok å jobbe for endre på finansieringen av studieplassene. Dette er infløkte greier, men man får altså mindre tilbake som høgskole for å utdanne sykepleiere. Det var de penga, som spiller inn nok en gang. Krohno pekte på dette i fjor, at når universiteter og høgskoler bestemmer hva slags utdanninger de skal tilby, og hvor mange studenter de skal ta opp, er det søkningen og finansieringssystemet som betyr mest. Arbeidslivets behov kommer i andre rekke.

Så hva gjør vi, når det er sykepleiermangel, og det er flere søkere enn det er studieplasser? Vi får vel ikke løst dette i årets opptak – og ja – hvis flaskehalsen ligger i praksisplassene i primærhelsetjenesten, så er det der vi kanskje må sette inn støtet. Men kvalitet i praksis må være grunnleggende. Det betyr at vi må stoppe lekkasjen fra sykepleieryrket, og vi må stoppe lekkasjen fra primærhelsetjenesten. For vi kan ikke bare rekruttere – vi må beholde også.

Dette er viktig å angripe på mange nivå, men kvalitet i praksis er et nøkkelord for å få dette til, etter min mening. Og jeg bare nevner det; Utdanningsforbundet har fått til gode løsninger for dette, der lærere får betalt for hver enkelt student de tar på seg å veilede.

Kjersti Toppe foreslår (på nytt) ein slags verneplikt i helsetjenesten, både med tanke for rekruttering til å sikre nødvendig drift, og fordi det kan være greit å ha ein beredskap. Kanskje kan vi jo få nye pandemier, og det er alltid lurt å være godt forberedt på det. SV og Høyre er ikke helt med på denne strategien, og sykepleierforbundet er for, men under visse vilkår.

SV har ikke fulgt helt med i timen, i sin kommentar til NRK – de mener det må prioriteres å gi hele faste stillinger til de som har vikarer og som har deltidsjobb, (tommel opp for det, altså). Og så skal man bruke pensjonister i krisetider, og de som har vikarstillinger og deltidsstillinger.

Men hvis vikarene allerede har fått økt opp stillingene sine, og deltidsstillingene forsvinner – så er kapasiteten i en krisesituasjon brukt opp – så dette fikk jeg ikke helt til å henge sammen. Pensjonister bidrar faktisk allerede i utgangspunktet – og i en pandemi, så er de jo meget mulig i risikosonen.

Høyre er også uenige med Toppe, og sier at man må sørge for å utdanne nok, og at man må sørge for å gjøre arbeidsvilkårene levelig, slik at folk ønsker å jobbe i helsetjenesten.

Men… Så langt har Erna ikke akkurat fulgt opp dette i regjering, men det er jo lov å håpe at man ser til Frankrike, og hever lønna for sykepleiere, ettersom de har vist seg som kritisk personell.

Asheim, også i Høyre, sier at nå kommer det en rapport på dette, og så er det kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten sitt ansvar å sørge for nok personell. Men det ser ikke helt ut til at KS eller Spekter er helt interessert i å løse floka sånn umiddelbart – så uansett hvem som har ansvaret – hvem har den riktige politikken videre? Hvem har politisk vilje og handlekraft?

Rapporten som Kjersti Toppe peker på er imidlertid interessant. Den peker på innovasjon i helsesektoren, og er en NOU fra 2011. Jeg har igrunnen ikke sett så nøye på den, men legger den i leselista mi.

Situasjonen i norske kommuner er prekær. Denne krisa, som pandemien har fått oss inn i, kommer til å få noen konsekvenser for kommuneøkonomien, som vil gjøre det svært vanskelig å heve nivået over det som er lovpålagt, i mange kommuner.

Så ja, kvalitet i praksis for sykepleierstudenter, og lovpålagt krav til primærhelsetjenesten om å stille med praksisplasser må på plass. Jeg håper vi ikke begynner i feil ende når det gjelder dette. For med lovkrav, bør det komme kvalitetskrav.

For i kommunehelsetjenesten, som i spesialisthelsetjenesten, som må man på gulvet være både innovativ og kreativ. Når Bjørn Arild Gram i KS sier at innovasjon alltid kommer nedenfra, er jeg enig. Dette kan også overføres til kriser – løsningene og konsensus om beste vei videre- kommer som oftest fra gulvet. (Anbefaler varm Carrington m.fl sin forskning på dette). Så det er på gulvet, og fra fagfolk vi må etterspørre løsningene. Det er bare å se til Sykehuset Kalnes, og sykehuset der, som er bygd for lite, mot bedre vitende.

Samtidig, må det være klart at KS også da må ta sykepleiermangelen mer på alvor, når det er mer innovasjon som skal være løsningen på mye her. For som Silje Naustvik (nestleder i NSF) skriver i sin kronikk tidligere i år: Den kommunale fattigdommen truer sykepleierfaget.

Min løsning: Mer innovasjon. Mer kvalitet i praksis. Og noen flere sykepleiere, med ressurser til å ta på seg ansvaret, som har noe å si for hele vår beredskap som samfunn, ikke bare for helsetjenesten. (Selv om det er ikke bare, bare, det heller).