Koronakommisjon uten legitimitet

Skjermdump frå Bergens Tidende

Eg og Heidi Haukelien skreiv om koronakommisjonen si sammensetning i BT for ei stund sida.

Det er det mange andre som har gjort også. Blant anna har eg lyst å trekke fram Jan-Thore Figenschou Lockertsen sin tekst frå 12. Mai. For; what would Flo do? (Tilgi meg anglisismen, men det rimer så fint).

Eg vil tru at Florence ville ha krevd sin plass rundt bordet – slik vi og ser at forbundsleiar i NSF, Lill Sverresdotter Larsen og gjer det. Så før vi sjå om denne regjeringa evner å ta sjukepleiarane med på råd.

BT er godt kjend med Stener Kvinnsland, og trykte eit intervju med han nokre dagar før vi kom på trykk. Eg vil understreke at eg personleg ikkje tviler på gode intensjoner – men eg er ikkje overbevist om gjennomføringsevne, når Norsk Sykepleierforbund, i lag med andre aktører i fagrørsla, fekk fem minutters taletid for å snakke med kommisjonens medlemmer.

Skjermdump frå BT

Eg og ho Heidi kom nokre dager seinare på trykk i ein litt avkorta versjon, difor delar eg den innsendte teksten i sin heilheit her:

Kan vi ha tillit?

Mange har uttrykt bekymring for om lærdommen fra koronakrisen kommer til å vare etter at krisen er overstått. Begreper som tidlig ble introdusert fra regjeringens side var «solidaritet» og «dugnad». For å klare å gjennomføre nedslåingstaktikken var regjeringen avhengig av solidaritet og dugnad fra alle deler av samfunnet. Mange yrkesgrupper har trått frem som samfunnskritiske i disse dager, blant annet ansatte i dagligvarehandelen, rengjøringspersonell, apotekansatte, leger, og ikke minst sykepleiere har solidarisk bidratt med stor innsats

Sykepleiere har på kort varsel endret turnus, forlenget arbeidstiden og byttet arbeidsplass for å bidra der det trengs mest. For noen innebærer det å reise halvannen time til og fra jobb istedenfor et kvarter. Intensivsykepleiere jobber i timevis med smittevernutstyr som er varmt, tungt å puste i, og som gjør at de må utsette toalettbesøk til vaktskiftet. Uten sykepleiere ville ikke pasienter som blir syke av korona ha tilgang til kompetent, livreddende døgnkontinuerlig pleie, behandling og overvåking. Det er det nemlig bare sykepleiere som er i stand til, og bare sykepleiere som gjør. Likevel blir de ikke representert i det nye utvalget som skal granske krisehåndteringen av Covid 19-pandemien i Norge. Dette oppfatter vi som symptomatisk; sykepleiere i klinisk praksis er blant de helt sentrale i håndteringen av koronakrisen i helsevesenet. I likhet med andre helt sentrale yrkesgrupper danner de fortroppen i krigen mot korona. Likevel gis de ikke innflytelse over premissene for evalueringen av denne krisen eller over planleggingen av den neste.  

I norsk forvaltning og politikkutforming er det tradisjon for å involvere den mest relevante kompetansen når nye oppgaver skal løses. Hva kan være grunnen til at ikke sykepleiere eller andre med direkte erfaring fra koronahåndtering i helsevesenet er representert? Det krever en forklaring. 

Lederen for det nyutnevnte utvalget er (nok en gang) professor emeritus Stener Kvinnsland. Kvinnsland ledet utvalget som leverte sin utredning om organiseringen av spesialisthelsetjenesteni 2016. Dette utvalget klarte ikke å komme til enighet om sentrale spørsmål som hadde store konsekvenser for det norske helsevesen, og måtte dermed dele seg i et flertall og et mindretall. Flertallets innstilling som ble vedtatt av regjeringen innebar å legge ned styrene i helseforetakene (de enkelte sykehusene), altså en økt sentralisering med mindre lokal faglig og politisk innflytelse som resultat. 

Utredningen med Kvinnsland som leder adresserte ikke det som var og er helsetjenestens hovedproblem, og som i aller høyeste grad angår beredskap og krisehåndtering; nemlig kapasitetsproblemet. Det siste ti-året har mer enn en av fem sykehussenger forsvunnet. Det er en politisk villet utvikling. Det handler om utvikling av behandlingsmetoder som gjør det mulig og forsvarlig å behandle flere tilstander poliklinisk, men det handler først og fremst om organiseringen av helsevesenet ut fra helseforetaksmodellen, en businessmodell, introdusert av en Arbeiderpartiregjering og godt fulgt opp av Høyre. 

I denne modellen er det økonomien og ikke behovene som danner utgangspunkt for prioriteringer. I denne modellen regnes det ikke som lønnsomt at sykehusene har flere senger enn et minimum, og det samme gjelder personalet. Den såkalte beleggsprosenten, altså hvor mange prosent av sykehussengene som til enhver tid er belagt med pasienter ligger skyhøyt over det OECD har satt som forsvarlighetsgrense. Det betyr at det ikke er nok senger eller sykepleiere til å håndtere en normalsituasjon. Dette har Norsk sykepleierforbund, Helsetjenesteaksjonen og mange andre i flere år forsøkt å få myndighetene til å forstå. 

Men handler det om å forstå? Det er lite trolig. Det mangler nemlig ikke på lett tilgjengelige forskningsdata, analyser, sykepleieres fortvilte meddelelser om konsekvensene av for få sykepleiere både på sykehus og ikke minst i kommunehelsetjenesten. Men dette er stemmer som regjeringen ikke ser ut til ønske å lytte til. 

I stedet setter de sammen et utvalg bestående av professorer, toppbyråkrater og toppstillinger i forsvaret, privat næringsliv, inkludert tidligere oljefondsjef i DNB, sistnevnte presentert som en rådgiver fra Trondheim (!), men altså ingen sykepleier eller andre som representerer førstehåndserfaring med koronahåndteringen i helsevesenet. Og hvor er pasienten i sentrum?

Lista over dem som skal evaluere beredskapen og håndteringa av Koronakrisa er så topptung at man kan lure på om regjeringen selv skjønte at den måtte pyntes på for at den skulle kunne bli noe tilnærmet presentabel for den norske allmennheten. Hva som skjuler seg bak «pensjonist» (tidligere ekspedisjonssjef), kommunikasjonsdirektør (…i Norges Rederiforbund), «daglig leder» (næringsdrivende med 12 roller i norsk næringsliv) og så videre, må finne vi ut av på egenhånd. At ikke en eneste av de 120 000 sykepleierne som har stått, og fremdeles står i førstelinja i koronakrigen, har fått så mye som en representant, krever rett og slett en forklaring, en som er bedre enn det kommunikasjonsrådgiverne til statsministeren diplomatisk produserte etter at sykepleiernes forbundsleder rettet søkelyset mot kommisjonens sammensetning.  

Så, kan vi ha tillit til at alle aspekter ved denne krisa blir belyst?

Regjeringen valgte en sammensetning av utvalget som bryter med det som utgjør grunnlaget for tillit, nemlig likeverdighet og innflytelse gjennom representasjon. En stemme ved bordet. Kan vi ha tillit til at det vi lærer om beredskap og kriseledelse holder vann helt til neste krise inntreffer, når ikke en eneste representant fra grasrotnivået i helsevesenet (heller ikke fra andre samfunnskritiske funksjoner) sitter ved kommisjonens bord?

Vi tviler på det, og oppfordrer derfor regjeringen til å snu!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s