Kunnskap – til glede og til besvær

I et innlegg i tidsskriftet sykepleien denne uken, deler Terje Årsvoll Olsen sine tanker om utdanning og etikk. Terje er høgskolelektor, og har utdannet sykepleiere i en årrekke. Han er også medlem av NSF sitt etiske råd, og har i denne artikkelen reflektert rundt hvordan kompetansen kommer til nytte, og om det er nok av den i helsetjenesten i dag.

Jeg synes Terje treffer spikeren på hodet i mange av sine poenger i denne artikkelen. Tematikken er svært gjenkjennelig.

 «Mange av oss har opplevd frustrasjon over å ha vært på kurs og fått ny innsikt og ny inspirasjon, bare for å komme tilbake på jobb og oppleve at det ikke er tid til å nyttiggjøre seg av ny kunnskap og innsikt.»

Kompetanse må planlegges og følges opp, for å få virke. Terje sier noe om dagens system – der de gamle oversykepleierne var garantister for kvalitet. Det er i noen miljøer bred enighet om at faget lider under et sterkt fokus på å holde budsjetter. Dette kan mange steder være en krevende øvelse.

Terje sin oppsummering er glimrende;

Hvis kvaliteten i sykepleietjenesten skal styrkes, og kompetanseutviklingen komme pasientene til gode, bør sykepleiere gis større tillit, og faget må avgjøre rett sykepleie- og omsorgsnivå, ikke økonomi eller DRG. Bemanningen må være slik at både etisk og faglig refleksjon får en plass.

 

En kollega delte altså denne artikkelen på sosiale medier, og diskusjonen lot ikke vente på seg. I kommentarfeltet kunne følgende setning leses.

Går det an å utvikle en vaksine mot mastersyke? Eller er epidemien kommet ut av kontroll 🤔

Mastersyken ble trukket inn som tema, foran de andre viktige temaene som artikkelen deler. Og jeg kjente at rullegardina mi gikk litt ned. For når diagnosen mastersyke er satt, så går diskusjonen ofte i stå.

Å argumentere for mer utdanning og mer kompetanse, blir vanskelig når motparten har stemplet deg som mastersyk. Å være mastersyk, er ikke en spesielt flatterende sykdom.

Er du mastersyk, kan du sikkert jobbe, med litt tilrettelegging. Men jeg ser for oss en arbeidstaker som gjemmer seg innerst inne på et kontor. Hvordan dette kontoret ser ut, kan jeg bare fantasere om. Det er hauger og stabler med bøker og papirer, og det er lenge siden noe av praktisk betydning har vært innom dette kontoret. Det lukter litt innesteng, for på den mastersykes kontor, er det ikke mye sol.

Når det gjelder dagens helsetjeneste, så skriker den etter folk. Både med og uten kompetanse. Vi vet at det mangler nesten 6000 sykepleiere per i dag.  Vi vet at det jobber ganske mange ufaglærte i helsetjenesten. Vi vet at helsefagarbeiderne, altså de med fagbrev innen helse, sliter med at de ikke får jobbe heltid.  Lønna er ikke akkurat noe å rope hurra for,  særlig ikke hvis man sammenligner helsefagarbeiderne med de som har fagbrev innen de mannsdominerte yrkene. 

Hva har dette med mastersyken å gjøre? Jo, når Terje sier at han tror det kan være tøft å jobbe som sykepleier «bedside», uten å få tid til kompetanseheving og etiske refleksjoner rundt en krevende arbeidshverdag, så er det ikke slik at om vi kurer mastersyken, så vil disse utfordringene være løst.

Tvert imot! For en stund siden, så skrev Ingebjørn Bleidvin, lege og spaltist i BT, et innlegg med overskrifta forskning for ein kvar pris.

Jeg tillater meg et relativt langt sitat;

«Når du sit som rådmann, teknisk sjef eller sjukeheimsleiar i ein gjennomsnittleg norsk kommune, gir du blanke i kva obskure forskartidsskrift den lokale førsteamanuensen har publisert grafane sine i. Du treng sjukepleiarar. Du treng lærarar. Du treng ingeniørar. Du treng ikkje siste nytt frå forskingsfronten. Du treng dei som fungerer og som gjer jobben sin på ein god og forsvarleg måte. Ein forfengeleg forkjærleik for forsking trugar med å koma i vegen for høgskulane og universiteta sitt samfunnsoppdrag.».

Bleidvins innlegg er i utgangspunktet et svar på at noen mener vi ikke kan ha universiteter på «hvert et nes». Når mange av profesjonshøgskolene nå er fusjonert og forvandlet til et universitet, så er det slik at kravene til kompetanse endrer seg, for å få nokut sitt godkjenningsstempel.

For sykepleierutdanningene har dette skapt noen utfordringer, som jeg ser som en trussel mot rekrutteringen av sykepleiere, og mot lærerne som skal utdanne sykepleiere

Bleidvin peker på Nord Universitet i sitt innlegg. Og ganske riktig. Jordskjelvet kommer noen dager senere, og fleire av Nord Universitet sine campuser, blant annet campus Namsos, er nedleggingstruet.

Som namdalssøster reagerer jeg med denne teksten på facebook:

I ti år har jeg vært stolt av å kunne kalle meg «namdalssøster». Når jeg jobbet som sykepleier på Haukeland Sykehus, var jeg stolt av å kunne bære nålen på uniformen. Mer enn en gang, uble nålen igjenkjent, og både kolleger og pasienter kunne nikke gjenkjennende til noe som det var kvalitet over, og som skapte mange gode samtaler.

Jeg har mange gode minner – av unike læresituasjoner, og av gode, dedikerte, og inspirerende lærere ved det som het høgskolen i Nord-Trøndelag, avd. Namsos. Anatomifaget – vi skulle kunne enhver detalj, og vi skulle sette det i sammenheng med det vi så i praksis, slik som læreplanen sier. Et svært godt grunnlag ble lagt, for å utøve sykepleieryrket. Og det fortsatte med sten for sten – til vi var uteksaminert. God, grunnleggende sykepleie. Kunnskapsbasert. Solid.

Monica, Kristen, Rose, og Oddrun. Lærere som gjorde inntrykk, og som var unike i sin tilnærming til oss studenter. Som evnet å få fram det beste i de fleste av oss, noviser som vi var i faget.

Et kollegium som frontet sykepleiefaget på en flott måte. Et samarbeid med praksisfeltet som var nært, og unikt, tror jeg, etter å ha sett hva som rører seg rundt om når ressursene til sykepleierutdanningene blir presset.

Edel, som jobbet i kantina, hadde en unik omsorg for oss studenter. Hun så oss når vi kom skjelvende, og var nervøs før en eksamen. Hun var geniunt interessert i oss som mennesker.

Bibliotektjenesten -alltid hjelpsom – de visste hva vi lurte på før vi selv gjorde det.

Resepsjonen og administasjonen. De kjente studentene på navn. Når jeg i befippelsen leverte bacheloroppgaven min uten å skrive navnet på forsiden, husker jeg godt telefonen jeg fikk fra en lattermild resepsjonist: «Silje, nå tror jeg du må stresse litt ned»…

Et unikt miljø, som har formet mange sykepleiere, vernepleiere, og andre til å bli gode og tydelige fagpersoner.

For noen år siden mistet jeg nålen min – og måtte ta en telefon til resepsjonen, for å få tilsendt en ny. Jeg fikk tak i en nål som det står «Sykepleierutd. i N.-Tr.lag, avd-, Namsos» på, i siste liten.

For de siste årene har det stått «Universitetet Nord», på nålen.

De samme lærerne. Den samme kvaliteten. Den samme nærheten til praksisfeltet.

Men vi mister noe, når alt skal sentraliseres, og alt skal ha stordriftsfordeler. De små, som ble spist av de store (fusjon, kalles det også), blir den tapende part. Og jeg er sannelig ikke sikker på hva som er premien for de store.

Vi mister en unik utdanningsinstitusjon dersom dette går gjennom. Jeg vet at de tillitsvalgte på sykepleierutdanningene kjemper en kamp for sitt campus akkurat nå. Jeg tror jeg kan si at vi er mange «alumnier», som det heter på «fint», som står bak dere.

Hilsen Silje – namdalsøster, og stolt sykepleier

#Tagg gjerne en namdalssøster – eller bror!

Sentraliseringen er i full gang. Bleidvin har rett, Nord universitet er skrekkeksemplet, og på Vestlandet har vi lovnader fra rektor om at de små campus vil bestå. Men det hadde de også på campus Namsos.

Universitetsambisjonen til HVL har gjort mye med arbeidsvilkårene til de ansatte som utdanner sykepleiere. For å bli universitet, er det nemlig strengere krav til kompetanse blant de ansatte. Det kreves et høyere antall doktorgrader. Dermed er det ikke nok med en mastergrad lengre, for å få utdanne sykepleiere.

Utfordringen er at alle disse sykepleierlærerne med doktorgrad ikke finnes, så rekrutteringen blir vanskelig. UH-sektoren, som alltid har slitt med et høyt antall midlertidig ansatte, får nå ennå en faktor som fremmer midlertidighet.

Når det lyses ut etter professorkompetanse, får du kun tilbud om vikariater når du «bare» har en mastergrad. Dette er ingen god utvikling, og sentralisering av UH- sektoren er igang. Dette er en skremmende utvikling. De mindre høgskolene har et samfunnsoppdrag som er svært viktig!

Men mindre forskning er ikke svaret på denne mildt sagt alvorlige utfordringen.

For arbeidslivet trenger forskning fra profesjonsutdanningene mer enn noen gang.

Det ble hevdet i et tilsvar til Bleidvin, publisert i avisen krohno.

Forfatterne opplever at Ingebjørn Bleidvin skaper et bilde av forskningen som noe virkelighetsfjernt og unyttig – et forfengelig tidsfordriv bare egnet til å skaffe status, og ikke noe annet. 

Deres tilsvar er tydelig;

Forskningen vår er nær, ikke fjern: Den griper direkte inn i hvordan sykepleiere i kommunene arbeider i dag, og hvordan vi kan gjøre det lettere for dem å gjøre en god jobb under nye og krevende tider

I dag var det dette spørsmålet som trigget meg:

Går det an å utvikle en vaksine mot mastersyke? Eller er epidemien kommet ut av kontroll 🤔

Svaret mitt var som følger;

Når mastersyken blir trukket fram som diagnose, så er det greit å ha et kunnskapsbasert forhold til fakta. I følge OECD ligger Norge definitivt ikke øverst når det gjelder andel arbeidstakere med mastergrad.

Det som er viktig er at mastergradene er relevante for arbeidslivets behov, og der oppfatter jeg UH-sektoren jobber godt for å øke relevansen på det som forskes på i Norge.

Vi står ovenfor store utfordringer i dagens samfunn. Når det gjelder helsesektoren kommer vi til å mangle personell i framtiden. Mantraet er at vi skal jobbe smartere – men da trenger vi folk som jobber kunnskapsbasert og praksisnært. I et større perspektiv kan vi spørre oss om ikke økt kunnskap er livsviktig for å møte feks klimakrisen på en god nok måte.

Når noen setter diagnosen «mastersyken», tar jeg på meg mitt kliniske blikk som sykepleier, og spør: hvilke konsekvenser har mastersyken for folkehelsen? Hvilke økonomiske konsekvenser for storsamfunnet har denne epidemien?

Kan det tenkes at mastersyken har noen utilsiktede gode konsekvenser?

Kan det tenkes at den kan hjelpe oss i helsevesenet med å jobbe smartere?

Min meningsmotstander i dette kommentarfeltet parerer med følgende innlegg;

Jeg støtter alles ønske om en master. Men, jeg er av den oppfatning av at å gjøre fagutdanninger til tvungne akademiske studier på masternivå er feil vei å gå. Det har man gjort med lærerutdanning. Jeg tror fint en kan bli en god lærer på tre år hvis en bare får undervisning i studiet og ikke blir overlatt til «selvstudium» som det dessverre er blitt mer av. Jeg vil heller at en sykepleier virkelig kan håndverket med f.eks. å sette en veneflon, enn at vedkommende har «forsket» …

Og jeg kommenterer med følgende tirade; (ja, det ble mye tekst dette…)

per i dag er det ingen som blir tvunget inn i en master. Å sette en venekanyle, eller mestre en av de mange andre prosedyrene som finnes innen sykepleie, er kompetanse som man lærer seg på bacheloren, og som vedlikeholdes gjennom praksis.

Fagutvikling er en forsømt disiplin på mange arbeidssteder. Der lærerne har insentivordninger for å heve sin kompetanse, er ikke dette like enkelt for sykepleierne.

Det tilbys i dag mastergrad i avansert klinisk sykepleie i Norge. Sluttkompetansen på disse mastergradene er utrolig viktig for å opprettholde kvalitet i tjenesten. Man trenger forresten ikke være sykepleier for å sette en veneflon.

En sykepleier med master i feks avansert klinisk sykepleie, vil fremdeles kunne sette en veneflon.

Hun vil også kunne utvikle og implementere nye metoder, hun vil kunne vurdere ny forskning, vurdere hva som er hensiktsmessig for den pasientgruppen hun jobber med.

Hun vil kunne tilføre viktig kompetanse i tillegg til å ha godt håndlag.

Jeg tenker at dagens kommunehelsetjeneste skriker etter denne kompetanse. Jeg tenker at du ikke ville takket nei til denne kompetansen dersom du var pasienten, eller pårørende.

Jeg tenker også at å sette diagnose mastersyken, skygger for gode diskusjoner om hvilke kompetanse som trengs.

I dag har vi en utstrakt overbehandling flere steder i helsetjenesten.

Kompetanse i avansert klinisk sykepleie vil være en investering for å få bremset denne problemstillingen.

Kunnskap er aldri feil. Ikke alle sykepleiere trenger en master. Men at feks intensivsykepleiere tar 30 ekstra studiepoeng og får en mastergrad i tillegg til sin profesjonsutdanning, klarer jeg ikke se på som et sykdomstegn.

Framfor å se etter sykepleiere som er praktisk flinke, (for etter en Bachelor med 50 % praksisstudier vil jeg si at de fleste har godt håndlag), vil jeg heller etterspørre om en enhet jobber kunnskapsbasert, har en plan for kompetanseutvikling, om de har vurdert behovet for kompetanse, eller om de stoler på at sluttkompetansen sykepleierne gikk ut med er den samme som er relevant og riktig og oppdatert.

Oppsummert: det som skjer med sykepleierutdanningen ved norske høgskoler er alvorlig. Både allerede fusjonerte høgskoler og høgskoler med universitetsambisjoner er rammet.

Men det er ikke sykepleiernes mastersyke som er årsaken til dette!

Vektingen av sykepleierutdanningen og lærerutdanningen i dagens finansieringssystem er for lav. Det er kostnadskrevende å drive så praksistunge utdanninger. Dermed blir det dyrt for høgskolene å besørge god nok praksis. Lærerne mangler ressurser, og mye av samfunnsoppdraget løses på dugnad.

Dette må adresseres til de riktige instanser. Fagutvikling og kompetanseheving for sykepleiere må ikke diagnostiseres med mastersyken. Det er feil diagnose – og grunnlaget for å hevde at det faktisk er en tilstand er feil. Praksisnær forskning vil i fremtiden være viktigere enn noensinne, hvis vi skal møte framtidens utfordringer i helsetjenestene!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s